Min tippoldefar i Siljan, husmann Anund Dyresen (1831-1903), var en driftig og allsidig kar. Ei arbeidsliste fra Treschow-Fritzøe forteller at han i årene 1861-1863 fikk lønn for hogst av kulleved (til jernverket), brøtning (tømmerfløting), skur, damarbeid, minering, elveforbedring, tømmerhogst, tømring og muring. Blant mye var han altså tømmerhogger og handsagskjærer. Les mer om: Anund Dyresen
Fram til omkring 1900 var det bare øks og ikke sag, som ble brukt til felling av tømmer. Etter hvert begynte man å bruke stokksager – tomannssager (bogesager eller lange blad med handtak i hver ende), og litt seinere enmannssager (svanser, som kom etter 1900).
Handsager ble i gammel tid brukt til oppdeling av tømmer til trelast. Det skjedde ved kransaging. Stokkene ble lagt på to høye bukker. En mann sto på bjelker som var lagt mellom bukkene og dro ei lang sag opp, mens en annen mann sto under og dro den ned igjen. Sagene hadde støtstilte tenner og skar bare på nedtur. Mannen oppå bukken løftet saga opp, mannen under skar.
Dette var et alternativ til å skjære trelast på oppgangssager, særlig om man hadde billig arbeidskraft eller om man skulle dele opp virke som ikke skulle bli snorrett, noe det ble på oppgangssagene. Ved kransaging kunne man lage kuvete komponenter, både til bygnings- og ikke minst skipskonstruksjoner.
Bortmed Romsdalen innpå Skauane helt nord i Siljan heter det fortsatt Skjærbenklia. Der sto det en slik kransag-rigg. Dit gikk det sti fra husmannsplassen Dammyra. Så godt mulig var det der tippoldefar min jobba som handsagskjærer.
Takk til: Lars Vaagland, Siljan Historielag og Bjørn Bækkelund, Norsk skogmuseum. Bildet: På Rørosmartnan 2015 fikk jeg se kransaging.